Minneord Sigfrid Ingrid Holthe, født Andersen 09.04.1941
Sigfrid er født og oppvokst på Nordfjordeid. Hun ble født inn i en aktiv storfamilie der to generasjoner drev et familiebakeri sammen og bodde i samme hus. Det var far til Sigfrid som startet opp bakeriet. Han fikk bygget en forretningsgård på tre fulle etasjer med butikk, en liten kafe og et eget bygg til bakeriet. Huset er et av de eldste husene i det som senere ble Eidsgata og var et moderne hus på den tiden. Det var mye aktivitet i huset med flere familier under samme tak. Baking, butikkutsalg, kafeteria, kunder, ansatte, arbeidsfolk som leverte varer og slekt som var innom på bytur. Det var et åpent hus og alle var velkommen. Søsken og søskenbarna lekte sammen og om kveldene var både Sigrids far og onkel opptatt med musikk i heimen eller i kulturlivet på Eid. Sigfrids far med piano, og dirigentstokken i korps og orkester. Onkelen spilte fiolin. Familiene levde sammen både i arbeid og på fritid.
Sigfrid fikk to søstre og en bror. Alle søsknene fikk kallenavn. Sigfrid fikk kallenavnet Siggen og har båret kallenavnet siden. Noen har til og med spurt hvem denne Sigfrid er. De har ikke hørt annet enn Siggen.
Oppveksten til Siggen var i et trygt hjem og i det som kanskje også kan kalles et «godt møblert hjem». Familieverdier, omsorgen og skikk og bruk stod høyt og levemåten i hovedgata (Eidsgata) i den lille byen preget både vaner, holdninger og forventningene til livet. Siggen vokste opp med at varer ble handlet inn eller levert på døra. Reparasjoner på hus og utstyr ble utført av håndtverkere og verksteder. Det ble nok en kontrast til det som møtte henne da hun dro nordover sammen med sin Harald. Men hun tok med seg gode verdier fra oppveksten som preget henne og omsorgen hennes for andre resten av livet.
Siggen mente hun kunne huske at det tyske lasteskipet Wartheland ble bombet i Eidfjorden i 1944. Skipet ble styrt inn på stranden for å berge mannskap og last. Den gangen lå bakeriet helt nede mot fjæra. Hun husket naturligvis ingen detaljer fra dette. Men hun husket at noe skjedde og uhyggen rundt det. Hun kunne også huske at det var tyske soldater i bakeriet under krigen. Dette henger sammen med at det ble tatt beslag i bakeriet under krigen. Familien fikk fortsatt bruke bakeriet, men måtte forholde seg til at okkupasjonsmakten bestemte når de trengte bakeriet. Siggen husker at de voksne måtte snakke til de tyske soldatene på et fremmed språk.
Siggen gikk framhaldsskole, et år på handelsskole og startet på en utdannet seg som tannpleier. Hun så kanskje for seg en fremtidig jobb med dette. Hun hadde arbeid hos tannlegen på Nordfjordeid. Siggen flyttet til Oslo for å ta utdanningen som tannpleier.
Det kom mange slags kunder innom bakerbutikken. En av de var nordlendingen Harald. Han var på Eid for å ta landsgymnas og dermed snarveien til lærerskolen. Hvor han først møtte Siggen vites ikke, men han ble ivrig kjøper av bakervarer. Han kom nok egentlig for å treffe Siggen. Etter hvert ble de et par og de giftet seg på Nordfjordeid i 1963.
Harald og Siggen flyttet nordover for å starte familieliv og gjøre ferdig lærerutdannelsen til Harald på lærerskolen i Nesna.
Det var lange avstander fra Nesna i nord til Nordfjordeid i sør, både i mil, reisetid og kulturforskjeller. Det første møtet med heimplassen til Harald på Handnesøya og svigerforeldre ble et møte med en annen måte å leve på. Fisking, gårdsdrift, selvhushold, prat om poteter, sau og kyr, var noe annet enn det livet hun kjente til. Men Siggen fikk senere et godt forhold til Handstein. Familien satte opp en hytte her på 70-tallet. Hytta har vært i familien siden.
Det første året i Nordland bodde de i et gammelt trekkfullt hus på Nesna. Harald skulle gjøre ferdig lærerskolen og Siggen hadde fått sin førstefødte, Helge i 1963. Allerede året etter hadde Harald fått seg en lærer og skolestyrerstilling på Handnesøya. Det var ikke store forhold. Han var skolestyrer for seg selv og en ansatt. Skolen på Handnesøya ligger rett over fjorden fra Nesna, og på andre siden av øya ligger heimplassen til Harald. Familien bodde i andre etasjen på skolen. Her hadde familien den ene leiligheten, mens lærerkollegaen bodde i den andre leiligheten. Dette var langt bedre boforhold enn på Nesna, men som i mange heimer på 60-tallet kunne baksiden av møblene avsløre at kommoden egentlig var en ombygd trekasse.
I perioden på Handnesøya ble de to neste barna, Arild og Ivar født i årene 1965 og 1966. Det var tre aktive barn i tett rekkefølge. Siggen hadde nok å ta seg til som mor, mens Harald hjalp til når han hadde muligheten. Harald drev også heimefiske, høstet av det naturen kunne gi og bidro i gårdsdriften på heimgården på Handstein. Det var nok travelt for Siggen disse årene.
Dette kunne blitt et liv på Handnesøya der de tok over gården og hentet familieinntekten fra jobben på skolen. Slik skulle det ikke gå. Arild ble syk og måtte ha lange opphold på sykehus i Oslo. Siggen fikk oppleve hvor krevende et liv langt fra by og sykehus kunne være. Turene i småbåt, lange strabasiøse reiser til Mo i Rana, ubrøytete veier og alt som fulgte med et liv utenfor småbyen, var uvant og krevende. Men så kom det en opplevelse som for alvor skulle overbevise Siggen om at hun måtte bort fra øya. En vårvinter gikk et stort skred av snøsørpe i nabolaget som tok med seg hus på sjøen og som også tok flere liv. Det var store ødeleggelser på hus og heimer og Harald måtte ut på leting etter en savnet. Hendelsen skremte Siggen og ble med henne videre i livet. I hennes siste leveår kom hun stadig tilbake til hendelsen. Hun likte seg best i det trygge familielivet.
Siggen, Harald og deres tre barn flyttet til Trøndelag i 1968. Kanskje var det litt tilfeldig at det ble Trøndelag, kanskje var det fordi familien hadde noen slektninger her og kanskje var det fordi det ble en rektorjobb på en større skole. Familien ble bosatt på Øysletta og Siggen ble boende her til hun i slutten av livet havnet på sykeheimen på Overhalla.
Familien flyttet først inn i lærerbolig et lite steinkast fra skolen. Etter noen få år ble drømmen om egen bolig realisert med stor egeninnsats. Familien flyttet ikke så langt. Det var noen hundre meter lenger ned i Stasjonsvegen. Fortsatt var det bare en kort gangtur til skolen. Skolen og skolens timeplan satte et tydelig preg på familiens rutiner og gjøremål. Flyttingen ble gjort unna på enkleste vis. Siggen kunne være bestemt når hun ville noe, og hun ville flytte inn når hun mente huset var ferdig nok.
Så fulgte en lang periode for familien på fem der Siggen var husmor. Dagene gikk med til bearbeiding av matvarer på gamlemåten, vasking av klær og stell av hus og alt annet som tilhørte husmorens arbeidsoppgaver. Harald og barna kom heim til samme tid hver dag. Det var som sagt skolens timeplan som styrte. Men noe var uforandret fra Nordland. Fisk og kjøtt ble nå tatt med fra Handnesøya og supplert med trønderbær og heimdyrkede poteter. På hverdagene var det mest fiskemiddager og på søndag var det alltid kjøttmiddag. Siggen skapte en trygg og forutsigbar ramme rundt livet for sine nærmeste. Det var alltid en heim å komme tilbake til.
Siggen kunne også være bestemt. Hun tok ikke mange kamper, men hun stod kampene ut. For å nevne noe, så hadde hun også et par kamper med kirken. Hun talte presten midt imot da Ivar skulle døpes. Hun mente dåpen skulle være på Handnesøya, ikke på Nesna. Da Helge skulle konfirmeres, tok hun tak i den gamle liturgien som ble brukt i kirken. Hun ville ha den nye liturgien som da var innført i de fleste kirkene. Hun vant begge kampene og flere til. Siggen var opptatt av kvinnesak og tok det med seg inn i kunsten da hun startet på malekurs og etter hvert ble deltaker i kunstforeningen. Siggen sine malerier finnes i flere heimer i storfamilien. Siggen tok førerkortet i godt voksen alder, noe som også ga rom for et mer selvstendig liv.
Hver sommer gikk turen tilbake til Nordfjordeid. Det var satt av 9-10 dager til turen. På svingete vestlandsveier var dette en todagers reise med overnatting. Først fra 1977 kom tunellene over Strynefjell og turen kunne tas på en dag. Siggen hadde stor glede av turene og møtene med sin slekt. Hun kunne nok tenkt seg å være mer på Nordfjordeid, men familielivet og forpliktelsene ga ikke rom for mer. Vi syntes å merka at Siggen skiftet både personlighet og dialekt etter hvert som vi nærmet oss Nordfjordeid. Før automatisering av telefonforbindelsene, jobbet Sigfrids mor Martha på telegrafen. Det var ikke stor trafikk på telefonlinjene den gang og Martha kunne finne rom på sene kvelder og netter til å koble søsknene sammen til lange samtaler. Kom det andre telefoner, måtte søsknene kobles fra og vente på ny oppkobling.
I 1978 ble barn nummer fire, Evy Marthe født. Da var hennes brødre kommet opp i ungdomsalderen og så vel kanskje ikke for seg å få en lillesøster. Evy Marthe ble en stor glede for Siggen og Harald. Det var hun som ble barnet i familien, etter at hennes større søsken etter hvert flyttet ut og startet sine egne familier.
Årene fra 1978 og fram til Harald ble alvorlig syk i 2010 var kanskje den beste perioden i livet for Siggen. Sammen med Harald hadde de alt de trengte av ressurser for å leve et godt liv. Siggen fikk også en kontorjobb på skolen og hun tok på seg vikartimer. Gleden med egne barn ble nå forsterket av mange barnebarn og storfamilien tok form. Det er fra denne tiden at mange av de gode minnene om bestemor satte seg fast i barnebarn. I denne perioden var Siggen og Harald på mange besøk hos sine barn og fikk også ofte besøk av de. Noen ganger var besøket målet med turen, andre ganger var de på tur for å hjelpe til med et prosjekt på hus og heim. Det var helger og uker mer gode samtaler, lek med barna og godt matstell. I disse årene var Siggen og Harald også på utenlandsturer med søsknene til Siggen.
Etter at Harald døde, fortsatte Siggen å besøke barn og barnebarn. Helsen begynte etter hvert å gi noen begrensninger, men hun bidro med det hun fikk til. Siggen hadde utfordringer med helsen i sitt voksne liv. Men hun beholdt likevel humøret.
De siste årene av livet ble preget av sykdom og det som ofte følger med alderen. Barnebarnet Vegard bodde sammen med henne i denne perioden og bidro til at det var faste rutiner og noen i huset å snakke med hver dag. Familien gir en stor takk til Vegard for disse årene.
Da det ikke var mulig å bo heime lenger, flyttet hun til sykeheimen. Helsen ble gradvis dårligere. Også i denne tiden satte hun pris på familien sin og hun lyste opp når de minste barna kom på besøk.
Siggen døde søndag 15. januar med sine nærmeste rundt seg. Familien retter en stor takk for alt hun har betydd for oss gjennom et langt liv på 81 år.
Vis mer
Vis mindre